torsdag 4. juni 2015

Ancillary Justice





Ancillary Justice er boka alle i scifi-verdenen er helt i ekstase over. Den har vunnet Hugo, Nebula, British Science Fiction, Locus og Arthur C. Clarke-prisene, noe som er ganske så imponerende!


Boka handler kort fortalt om Breq, et tidligere romskip som nå er begrenset til et liv i en enkelt, ynkelig menneskekropp, som teknisk sett er et lik. Hun akter å hevne alle dem hun har mistet, og begir seg ut på en lang reise for å finne den som er ansvarlig. Målet? Keiseren av Raadch-imperiet, en nærmest udødelig tyrann som kontrollerer store deler av verdensrommet. Med seg på reisen har hun en junkie som har vært i tvungen koma de siste tusen årene, og et hemmelig våpen hun har brukt 20 år på å finne. Oddsen er, med andre ord, ikke helt i Breqs favør.
Handlingen i Ancillary Justice foregår i nåtid og fortid, og fortelles i førsteperson. Hovedpersonen tilhører en kultur hvor de ikke skiller mellom kjønn, rent språklig sett, så alle omtales med det samme pronomenet; hun eller henne. Dette gjør veldig interessante ting med hvordan man oppfatter forskjellige karakterer man møter i boka, og gjør en god jobb med å portrettere hovedpersonen som fremmed fra oss.

I de delene som foregår i fortiden får vi vite mer om Radch-imperiet, og oppleve hvordan de brutalt annekserer og assimilerer andre planeter og kulturer, og gjør en prosentandel av befolkningen om til såkalte “ancilliaries”; liksoldater som styres av Radch-skipenes AI. Radchaaiene minner på mange måter om Seanchans fra Robert Jordans Wheel of Time, så det er vanskelig å ha noe som helst sympati for dem.

Men Ann Leckie skriver så engasjerende at man får det likevel, man bryr seg om Radchaaiene, man bryr seg om en person som er mer maskin enn menneske, og man bryr seg om romskip og romstasjoner fordi de har personlighet og sjarm.


I de delene som foregår i nåtid er Ancillary Justice en thriller med konspirasjoner i øst og vest, minner som tukles med, bevis som ødelegges, hemmelige ordre og en skurk som gjør hva som helst for ikke å bli avslørt, inkludert drepe sine egne soldater og undersåtter, og seg selv, eller deler av seg selv. Inn i denne jettegryta av forvirring og forræderi vandrer altså Breq, med et hemmelig våpen i lomma og en junkie på slep, og tror fast bestemt på at hun kan avsløre det som avsløres kan, og få sin hevn. Ting går ikke helt etter planen, for å si det sånn.
Det som gjør Ancillary Justice så bra er at den er ekstremt spennende, verdens(univers)byggingen, kulturforskjellene og konfliktene som oppstår er troverdige, den vekker interessante spørsmål om kjønn, bevissthet, selvet og slaveri og den er godt skrevet.


Men til å være en space opera er den merkelig tom for teknologi, reiser i rommet og vitenskapelig mumbo-jumbo, som gjerne kjennetegner andre bøker i sjangeren (Hamilton, Banks og Corey, jeg ser på dere). Alle teknologiske og medisinske innretninger nevnes ved navn, men får ikke noe videre beskrivelse eller forklaringer utover det. Dette kan jo godt være fordi hovedpersonen, den som forteller historien, har levd med denne teknologien i mange hundre år, og den er en naturlig og etablert del av dagliglivet. Eller så har Ann Leckie med vilje utelatt alt som kan ødelegge flyten til historien, og brydd seg mindre om sci og mer om fi. En annen ting jeg stiller meg litt kritisk til er noen av avgjørelsene Breq tar i løpet av boka, som egentlig ikke gir noe særlig mening, men de fører plottet videre. Kanskje de ikke gir mening fordi Breq strengt tatt ikke er et menneske, og tenker på en helt annen måte enn meg? Hvem vet.
Det er i hvert fall en knakende god roman, til tross for noen skjønnhetsfeil her og der, og jeg gleder meg til å lese neste bok i serien Ancillary Sword.



9/10 legoklosser



Anbefales for voksne som liker sci-fi.


Liker du denne kan du også prøve:
  • The Martian av Andy Weir
  • The Expanse av James S.A. Corey
  • Halting State av Charles Stross

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar