onsdag 3. august 2016

Harry Potter and the Cursed Child: En Anmeldelse


Natt til søndag 31. juli stod ansatte og kunder på Outland i Oslo og telte ned til 01:01, alle sammen like spente. Da plasten kom av sverger jeg at jeg hørte englesang (men det kunne bare være Harry Potter musikken som spilte i bakgrunnen). Etter et salgorama uten like kunne vi ansatte endelig sette oss ned og ta inn boken i sin fulle prakt. Vi kjøpte den selvsagt og dro hjem. Mangle leste boken der og da, og det ble sen leggetid, mens andre satt ut søndagen med nesen begravd i sidene.

Det første man reagerer på er at det er et manus. Vi visste jo at det skulle være det, men når du åpner boken og innser det tenker du "oi, hvordan blir dette?". Resultatet ble en veldig lettlest bok, og jeg følte ikke at noe falt bort i mangel på beskrivelser av omgivelser og karakterer. Vi vet jo hvordan alle ser ut, vi vet hvordan Ministry of Magic ser ut og resten overlates til fantasien, som det ikke er noe feil med! 

Dette er en ny og mer voksen versjon av Harry Potter-bøkene vi aldri har sett før. Følelsene til karakterene kommer så sterkt frem i teksten og man merker at de virkelig sliter. 
Harry er veldig usikker i sin farsrolle og veldig opptatt med sine oppgaver i The Ministry of Magic og klarer ikke å strekke ut til sin yngste sønn. 
Han blir også oppsøkt av Amos Diggory som klandrer Harry for Cedrics død og vil at han, nå som han er Head of the Department of Magical Law Enforcement, skal gjør noe med det den uretten som skjedde. 

Albus føler at alle har store forventninger til ham, både siden han er Harry Potters sønn og fordi han er oppkalt etter den største trollmannen i historien. Han blir etter hvert sett på som den mislykkede sønnen som ender opp med å blir sortert i Slytherin og som ikke kan fly en sopelime. Han er altså ikke lik sin far i det hele tatt. Han ender også opp  med å bli venn med Scorpius Malfoy, som han føler han har et sterkt bånd med siden de er begge barn av berømte personer (Draco var jo Death Eater og greier). 


Vi får også vite at alt ikke bare er fryd og gammen etter Voldemort ble borte. Et stygt rykte har spredt seg hvor folk mistenker Scorpius for å være sønn av Voldemort, et resultat av at moren hans ble sendt tilbake i tid ved hjelp av en Time Turner av Lucius og Draco Malfoy. Dette er helt klart ikke sant, for som Rose (dattera til Hermione og Ron) så pent sier "han har jo nese".  
Da er det veldig ironisk at det er nettopp en Time Turner som står sentralt  i boka! Albus og Scorpius drar nemlig ut på en reise tilbake i tid for å prøve å fikse en ugjerning som skjedde i Harry Potter sitt fjerde år... Dun dun duuun!! 
I bok 3 fikk vi vite reglene for tidsreise av skoleglade Hermione og hva man absolutt IKKE skulle gjøre. Så klart vet ikke disse to 14 åringene noe om dette, selv om bokglade Scorpius har en viss idè. Vi blir så klart vitne til de grusomme konsekvensene av å endre hendelser som allerede har skjedd. Selv de minste forandringer kan ha store ringvirkninger!


Det er også veldig morsomt å se hvor annerledes barna kan være fra foreldrene sine. Scorpius er som sagt veldig bokglad og ekstremt snill og hadde man ikke visst bedre så hadde man trodd han var sønnen til Hermione og Ron.
Albus er forsåvidt lik sin far i de årene han gikk på skolen hvor han kjenner tyngden av berømmelsen til Harry. James er ekstremt lik Sirius og James (faren til Harry) og Lily er en typisk liten, godhjerta Weasley.
Rose ga meg et overraskende førsteintrykk. Hermione er ganske brysk og en real know-it-all, men Rose virker rett og slett frekk. Man skulle tro at Ron, som arbeider i en morrobutikk, klarer å skape en kreativ og morro hverdag, men hun tar visst mer fra sin mor enn man skulle likt. Men jeg likte at hun, som sin mor, har et "han er rar, men vi elsker han likevel" holdning til Ron. 


For å være ærlig så visste jeg ikke hva jeg skulle forvente da jeg begynte å lese boken. "Harry Potter sliter med å være voksen, Albus Potter sliter med å være barnet til Harry Potter". Det er det vi har fått høre i forkant, og jeg er evig takknemlig for at folk har vært så flinke til å ikke spoile noe til tross for at de har hatt mulighet til å se teaterstykket siden den uoffisielle premieren 7. juni.
Vi får vi møte gamle karakter og blir satt i noen scenarioer som vi ikke kunne drømme om skulle skje en gang! En spesiell scene Harry har med Dumbledore fikk det til å svi skikkelig i øynene. Rowling har virkelig satt seg ned og tenkt "Hva vil leserne mine ha?" og så slått på stortromma! 
Historien var noe forutsigbar, men det gjorde ingenting! Den var så nostalgisk og utrolig spennende at den ble den perfekte avslutning på serien. 

Boken får 9 3/4 av 10 Bertie Botts' Every Flavour Beans fra oss! 







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar